Hvordan Karen (67) besteg monsterbakken i sitt eget hjem

Småbruk midt i Oslo

Ikke langt fra Majorstuen har de bodd sammen i 43 år. Dette er barndomshjemmet til Karensom bestefaren bygde i 1936. Som kjemistudenter ved universitetet på Blindern ble de boende her, da det med hund var umulig å få seg en hybel i sentrum.

Plassen deres kan gjøre enhver misunnelig. Den røde eneboligen er omringet av en idyllisk hage som får en til å glemme at de bor midt i byen. I hagen har de nok av planter og trær som krever deres oppmerksomhet, spesielt i disse tropedagene som kom i mai. Hvis en lurer på hva de har fylt drivhuset og de mindre åkrene sine med, er det bare å gå til grønnsaksdisken på Kiwi. Karen og Bernt har også et stort utvalg av grønnsaker, bær og urter, blant annet 8 typer tomater. Dette er et eget småbruk midt i Oslo. Her er de begge aktive med å dyrke og sanke, selv om det er Bernt som gjør mye av grovarbeidet. Å ha energi til å stelle i alle blomstene og plantene er viktig for Karen. Derfor er hun også veldig opptatt av å holde seg i aktivitet og trene, slik at hun mestrer mest mulig av hverdagen.

Doktorgrad

Etter doktorgraden og undervisning på Blindern i 7 år begynte hun å jobbe med legemiddelutvikling i en liten norsk bedrift. Selv om hun ble uføretrygdet i 2016, jobber Karen nå litt som konsulent og lager et kvalitetssystem for en gründerbedrift i Sverige.

• Jeg så aldri for meg å pensjonere meg før jeg ble 67 år, men så kom helsa og tok meg isteden. Likevel klarer jeg ikke å holde meg helt i ro. Jeg må ha noe å leke med, og nå kan jo veldig mye forgå på datamaskinen. Jeg jobber ikke så mye som jeg ønsker,men når kroppen trenger 4 dager hvile etter 3 arbeidsdager, så er spørsmålet om det virkelig er verdt det.

Fjellgeit

Så lenge kroppen tillater det er det viktig for Karen å komme seg ut og bevege seg så mye som mulig. Det er ikke viljen som setter kjepper i hjulene. Karen har vært vant til å til å bestige fjelltopper og breer med ski, feller og stegejern.

• Min datter sa til meg: ”Det er mulig å kalle det tur selv om det bare er 3 timer”. Ja, men det har vi vel gjort svarte jeg, men da fikk jeg i retur: Nei Mamma, det har vi aldri gjort.

Bernt ler og rister på hodet. Skiturene våre var som regel på 6-8 timer legger han til. Det var fjellene i Jotunheimen som ble mest besøkt, både vinter og sommer.

Karen og Bernt har vært i de fleste fjellheimene i Norge, og også på tur til Svalbard med ski, scooter, hundeslede og guide. Det kan de virkelig anbefale.

Viktig å komme seg ut

Nå er hverdagen veldig annerledes for Karen. Selv med fysiske utfordringer har de ikke sluttet med å komme seg ut og holde seg i aktivitet. Med en liten hytte på Krogskogen som har en innmarsj på 700 meter har Karen ikke noe valg. Nå har hun truger og krykker, og det er mer akseptert å gå med truger i løypene enn å gå på beina. Dette er en fin måte å komme seg ut på og ikke bli sittende inne om vinteren.

• Det å komme seg ut er vesentlig, og jeg har jo lyst til å holde meg i så god form som mulig. En kan ikke bli sittende inne resten av livet. Det hjelper jo ingen.

Karen ønsker å inspirere og vise andre mulighetene som finnes selv med en alvorlig sykdom. Det finnes enkle hjelpemidler i hverdagen. Mange av hjelpemidlene Karen benytter har hun funnet ut om på egenhånd, og fått hjelp av ergoterapeuten til å søke. Hun har blant annet en el-sykkel som hun benytter når det ikke er snø i gatene. Denne har Karen også delt og lagt ut på Parkinson Facebook sider for at flere skal vite om mulighetene. Det ga positiv respons. Karen er veldig fornøyd med el-sykkelen med 3 hjul, og viser gjerne fram alle de smarte funksjonene. Den er mye mer stabil, men er likevel relativt liten og nett. Karen har allerede vært på tur med sykkelen dagen vi er innom, og bruker den til og fra trening i en Parkinson gruppe hos fysioterapeut på Frogner.

Mestring av monsterbakken

Mange aktiviteter innendørs fikser Karen selv, men trappen – eller monsterbakken som hun selv kaller den, er en utfordring. De har soverommet i andre etasje, og trappa er lang og med 2 svinger. Etter et opphold på Ringen Rehabilitering fikk Karen anbefalt trappeassistenten AssiStep. Etter samtale med ergoterapeuten hennes i Oslo og NAVs Hjelpemiddelsentral ble den montert i trappen.

- Det eneste en vet med Parkinson så er det at en blir ikke noe bedre. Jeg kunne fått trappeheis hvis jeg ville, men da gjør en ingenting selv. AssiStep hjelper meg å gå opp og ned trappen selv, på en trygg måte.

Karen blir svært sliten om kvelden. Med AssiStep får hun støtte når hun skal vinne over monsterbakken og holde seg i så god form som mulig. Dette gjelder også på vei ned, spesielt om morgenen når hun er stiv og støl. Da er det godt å ha noe trygt og stabilt å holde seg i. Bernt legger til:

- Det er også veldig betryggende for meg. Karen har veldig dårlig balanse, så det er en risiko for å falle i trappen. Nå vet jeg at hun har en fallsikring hvis hun skulle bli svimmel eller miste balansen.

Hverdagsrehabilitering

Det er utrolig å høre på alle eventyrene og de gode opplevelsene Karen har å fortelle. Om det så er å unngå snøskred i Jotunheimen eller å støtte bonus-sønnen deres som driver et senter i Tanzania for foreldreløse barn. Det er så mye mer en kunne ha skrevet og fortalt om.

Karen og Bernt, men det viktigste er å fortelle hva de fortsatt gjør i dag og hvordan de utnytter nåværende situasjon. Å bestige fjelltopper er ikke lengre mulig, men de kommer seg ut og har sine hverdagsaktiviteter som de ønsker å holde på med i lang tid framover. Det må ikke være en fjelltopp for at det skal være utfordrende og givende. Alle har sine topper og motbakker de ønsker å bestige.

Toppturer og mil etter mil på ski med mann og barn har gjort Karen tøff og sta. Hun har forsert motbakker hele livet, så selv om livet fikk en helt ny vending, ga ikke Karen opp det å komme seg ut og holde seg i bevegelse.

Nå er det Karen og AssiStep som sammen skal bekjempe monsterbakken hjemme.